Tusen takk til partner Elisabeth Trømborg, IARK, for svar på mitt forrige blogginnlegg der jeg hevder at free seating er ut etter pandemien. Trømborg mener jeg gjør en feilslutning: ”Dagens situasjon viser det motsatte, nemlig at vi kan jobbe fra hvor som helst, og at vi trenger mer fleksibilitet for å møte arbeidshverdagen etter korona sitt jerngrep,” skriver hun.
Jeg er selvsagt enig i at den som har tilbragt de siste ukene på hjemmekontor, er underernært på sosial kontakt. Det er et godt dokumentert faktum. Jeg har heller ingen problemer med diagnosen Elisabeth Trømborg stiller; det dreier seg nok om skinnuenighet. Jeg kunne ha nyansert synspunktet mitt, men valgte en formulering som trigger debatt – en debatt vi skal ønske velkommen.
Trømborg er opptatt av arealeffektivitet, fleksibilitet og samhandling. Hos Ramsøskar er vi også det. De siste årene har vi arbeidet mye med å legge til rette for coworking, og i høst holdt vi frokostseminar om temaet.Der oppsummerte vi vårt faglige ståsted på denne måten: ”Arbeidslivet endrer seg raskt, og kundene blir stadig mer opptatt av fleksibilitet. Etter vår oppfatning må det stilles to krav: Arbeidsplassen må designes slik at den støtter virksomhetens arbeidsprosesser slik de er i dag. Samtidig må løsningene være så fleksible at de enkelt kan endres når nye behov oppstår.”
Ingen av oss kunne den gangen drømme om den omstillingsprosessen vi fikk kastet på oss og de nye behovene pandemien har utløst. Smittevern har gått fra å være et smalt tema for helsemyndighetene til å angå oss alle. Hensynet til smittevern blir fra nå av en variabel når arbeidsplasser prosjekteres. Arealeffektivitet, fleksibilitet og samhandling er minst like viktig som før, men jeg vil tro at vi snakker om en ny type fleksibilitet som både IARK og Ramsøskar skal være med på å utvikle i tiden som kommer.
Hos Ramsøskar har vi vært tilhengere av multifunksjonelle, sosiale torg som gir rike muligheter for interaksjon, både for ansatte og besøkende. Det er vi fremdeles, men det blir nok mindre rom for ren spontanitet. Det samme mener jeg gjelder arbeidsplassene. Free seating innebærer at ingen har faste arbeidsstasjoner. Dette konseptet må modifiseres. Vi må unngå at hjemmekontoret blir medarbeidernes eneste faste arbeidsplass. Fleksibilitet og interaksjon er fremdeles målet, men fleksibiliteten må reguleres med utgangspunkt i den kunnskapen vi har opparbeidet oss de siste to månedene.
Selv pleier jeg å fremheve tre dimensjoner ved fleksibilitetsbegrepet:
1) Arbeidsplassene må være aktivitetsbaserte. Medarbeiderne må kunne bevege seg mellom soner som ivaretar varierende krav til samhandling og individuelt arbeid.
Arbeidsprosessene er svært ulike – også internt i én og samme organisasjon. Selgere som jobber ute mesteparten av tiden, er mer komfortable med free seating enn medarbeidere som bare jobber inne. Det finnes ikke én medisin som hjelper alle, heller ikke free seating.
2) Interiøret må ta utgangspunkt i at mennesker er forskjellige. Skal medarbeiderne yte sitt beste, bør de ha anledning til å velge seg et miljø der de også kan fungere på sitt beste. For noen betyr det trygghet å ha en fast plass i landskapet, eventuelt å dele dager med en kollega. Fleksibelt, men organisert.
Vi må også huske at tanker må tenkes før de deles. Derfor må vi ikke være ensidig opptatt av interaksjon, men legge til rette for at medarbeiderne kan utvikle og bearbeide ideene sine.
3) De ansatte blir mer og mer spesialiserte. Relasjonsbygging er nødvendig for å bygge gode fagmiljøer. Å forholde seg til nye kolleger hver dag reduserer kontinuiteten i samhandlingen. I vårt analysearbeid erfarer vi ofte at det opprinnelige ønsket om free seating modifiseres gjennom analyseprosessen. Når målet er å skape en attraktiv arbeidsplass, lander man gjerne på faste plasser.
Debatten dreier altfor ofte om konsepter som egner seg best for store virksomheter. Vi glemmer at de fleste er små og mellomstore og at bare 5,3 prosent av selskapene i Norge har mer enn 20 ansatte, ifølge tall fra SSB. Dette bør motivere oss til å tenke mer nyansert rundt bedrifters og arbeidstakeres behov. Free seating har neppe revolusjonert hverdagen for de vel 140 000 virksomhetene som har fra én til ni medarbeidere.
