Den digitale motorveien har begrensninger

I Aftenposten 19.mai gir psykiateren Finn Skårderud oss et nyttig korrektiv når han beskriver det han kaller videomøtenes elendighet. Kroppen og de fem sansene er vårt fremste redskap for å erfare og forstå verden og dermed for å kommunisere med andre. I videomøtene blir de fem sansene redusert til to, syn og hørsel, skriver Skårderudog oppsummerer slik: ”Én ting er å være fysisk sammen. En annen ting er å vite at vi er adskilte. Den tredje og aktuelle formen er at vi via videomøtene er adskilte på måter som kan forlede oss til å tro at vi er sammen. Det er nærværende fravær.”Fallgruven for alle som arbeider med organisering av arbeidsplasser er åpenbar: Hvis vi setter likhetstegn mellom fysiske og digitale møter, kan det hende at vi forregner oss. I stedet for å trekke raske konklusjoner og snu opp ned på det vi hittil har ment om fremtidens arbeidsplass, bør vi vente på tverrfaglige evalueringer. Nærsynte øyeblikksobservasjoner er et skrøpelig beslutningsgrunnlag. Jeg behøver ikke å gå lenger enn til mitt eget yrke. I interiørarkitektfaget bruker vi alle våre fem sanser hele tiden. Hva ville yrket vært uten for eksempel følesansen? Når vi vurderer materialer, er vi avhengige av å kunne ta på dem: Materialenes lukt, struktur og tekstur bidrar til at helhetsopplevelsen blir riktig enten det gjelder en restaurant eller et kontorlandskap. Rene digitale vurderinger av materialer vil i mange tilfeller lede til dårlige beslutninger. Det samme gjelder i møter med kunder eller samarbeidspartnere: Kroppsspråket er like viktig som det verbale når vi skal forstå hva den vi kommuniserer med egentlig mener.

I blogginnlegget Nytt på norsk 7. juni 2019 henviste jeg til forskeren Jan Kristian Karlsensommener at ”mange opplever det å bli fratatt en fast arbeidsplass som en territorial trussel”. Mennesket er et vanedyr. Vi knytter oss til omgivelsene og liker å bygge rede. (Karlsen, 2015). Selv om tilretteleggingen ser optimal ut på tegnebrettet, gir detingen garanti for at medarbeiderne utnytter potensialet. Det gjør de først når menneskelige behov kobles sammen med arbeidsprosessene.

Når det gjelder hjemmekontor og digitale møter, har vi allerede fått et varsko som ikke bør overraske oss: Hjemmekontor har flere fordeler, men folk savner arbeidsplassen og kollegene. Studenter som er henvist til å arbeidehjemme, melder om det samme. Konklusjonen er at digitalt samvær ikke kan erstatte det fysiske. Det er nærværende fravær, for å bruke Finn Skårderuds formulering. Blir det for mye av det gode, kan det dessuten oppleves som ekstra slitsomt:En lærer jeg kjenner, har for eksempel de siste ukene veiledet studenter digitalt. Hun har sannsynligvis rett når hun mener at det er unaturlig og svært energikrevende å sitte og se andre mennesker inn i øynene hele arbeidsdagen.

Når støvet legger seg, antar jeg at de fleste vil nyansere synspunktene sine. Økt digital kompetanse i befolkningen er gull verdt, men vi må unngå å bli blendet. Mark Twain sa en gang at ”To someone with a hammer, everything looks like a nail.” Oversatt til vår kontekst: Digitale arbeidsprosesser er ikke det eneste saliggjørende. De må brukes der de egner seg –akkurat som hammeren. Etter mitt skjønn er det flere årsaker til at behovet for fysisk samvær på arbeidsplassen ikke måundervurderes:

Medarbeidere etterspør interessante arbeidsoppgaver, gode utviklingsmuligheter, konkurransedyktige betingelser og godt arbeidsmiljø. Organisasjonspsykologien lærer oss at”organizational commitment” –forpliktende tilknytning til bedriften–er viktig. De fleste virksomheter ønsker en sterk bedriftskultur og en sammensveiset gjeng av medarbeideresom er stolte av arbeidsplassen sin. ”Vi-følelse” og solide kollega-relasjonerer et mål, bl.a. fordi det er avgjørende for et godt arbeidsmiljø. Alt dette krever tilrettelegging, involvering og ikke minst tilstedeværelse. Medarbeidernes tilknytning til bedriften kan ikke vedtas. Avstandsbaserte arbeidsprosesser kommer til kortpådette punktet. De må brukes når det er hensiktsmessigog ikke bli et mål i seg selv.

I dagens arbeidsliv er det behov for kompetansedeling mellom høyt spesialiserte faggrupper. Det er når fagpersoner med ulik bakgrunn går inn arbeidsprosessene med hver sine perspektiver at utvikling og verdiskaping skjer. Ramsøskar Interiørarkitekter er her et godt eksempel. Vi arbeider med kontor, hotell, restaurant, kjøpesenter, bolig og boligutvikling. Vi bruker kompetansen vår på tvers av forretningsområdene, og i disse kompetansemøtene skapes det nyekonsepter som kontorhotell og snart også hotellbolig. Våre medarbeidere arbeider selvsagt digitalt og på hjemmekontor, men ikke så mye at det går ut over det faglige fellesskapet. Alenetid fører sjelden til de store kreative øyeblikkene. Når vi planlegger arbeidsplasser, har vi mange hensyn å ta: arealeffektivitet, leie- og driftskostnader, effektive arbeidsprosesser osv. Vi må likevel alltid huske at medarbeidere ofte koster mer enn lokaler. Å gå for langt i retning av det Finn Skårderud kaller nærværende fravær, blir ikke lønnsomt i det lange løp, verken for bedriften eller de ansatte.Den digitale motorveien må ikke få fortrenge de menneskeskapte småveiene.