Aftenposten hadde en interessant artikkel for en stund tilbake. De skrev om selskapet Perpetual Guardian i New Zealand som tilbyr firedagersuker til de ansatte. Resultatet ifølge artikkelen var mer fokuserte og produktive medarbeidere, som opplevde bedre balanse mellom privatliv og jobb. Ikke minst viste undersøkelsene at stressnivået sank. I to måneder testet de 250 ansatte i bedriften systemet, og nå er det valgfritt mellom firedagersuker med 8 timers arbeidsdag, eller femdagersuker med mer fleksibel arbeidstid, der du kan styre morgen og ettermiddagen mer. Grunnleggeren av Perpetual Guardian, Andrew Barnes uttaler til The Guardian at de ansattes innstilling er helt avgjørende for at det nye systemet skal fungere.

Alt handler om «work-life balance», et begrep som er relativt nytt i arbeidslivet, men i økende grad brukt. Det sies at generasjonen «millennials» heller vil ha en god balanse mellom jobb og privatliv fremfor karriere. Til og med Europakommisjonen har forslått et direktiv om bedre balanse mellom arbeid og privatliv for foreldre og omsorgspersoner, som nå er til behandling i EUs ministerråd og Europaparlamentet. Et av punktene er fleksible arbeidstider, der de skriver: «Muligheter for økt grad av fleksibilitet for foreldre på arbeidsmarkedet. Blant annet foreslår Kommisjonen, at foreldre skal ha rett til å anmode om nedsatt arbeidstid, fleksible arbeidstider og muligheter for å arbeide hjemmefra. Det forutsettes derimot ingen plikt for arbeidsgiver til å imøtekomme en slik anmodning, men kun en plikt til å begrunne et eventuelt avslag.»

Jeg antar at work-life balance-filosofien er et svar på at vi alltid er påkoblet. Det som er verdt å merke seg, er at arbeidslivet er i voldsom endring, og at det stadig kommer nye trender og mottrender. Det ser ut til at mange arbeidsplasser kaster seg over disse nye formene å jobbe på, gjerne med god overtalelse fra ulike rådgivere.

Går det for fort? De siste 10 årene har folk blitt kastet ut av cellekontor og inn i åpne landskap, som ofte har resultert i mye støy og misfornøyde kontorbrukere. Som igjen har gitt grobunn for det aktivitetsbaserte kontoret, med en haug av funksjoner og ulike stillerom. I dag er coworking space siste nytt, nå skal «alle» være en del av en «communty», et konsept jeg i utgangspunktet har troen på. Likevel opplever jeg at arbeidsplassen er på vei til å minne mer om moteindustrien, med stadig flere trender og mottrender. Derfor blir jeg heller ikke forundret om kontoret og måten å arbeide på vil gå sykluser, og at vi på et tidspunkt ender tilbake på cellekontor, jobber 08–16:00 og at ingen svarer på en mail etter klokken fire.