StudentTorget.no har en interessant artikkel om millennials, og omtaler dem som dessertgenerasjonens bortskjemte avkom. Generasjonen som kommer til dekket bord, der verden er en lekeplass fremfor arbeidsplass. De blir beskrevet som historiens mest utdannede, selvsikre, utleverende og svært åpne for forandringer. I artikkelen stilles det spørsmål til hvordan det blir for disse å møte arbeidslivet.

Jeg tilhører denne generasjonen, og tillater meg derfor å kaste stein i glasshus. For dette er noe jeg har tenkt mye på, særlig i møte med nyutdannede. Min oppfattelse er at mange har urealistiske forventninger til arbeidslivet og særlig sin nærmeste leder. De ønsker å bli sett, anerkjent og hørt, og blir sjokkert når de ikke får opplæringen de forventer.

Analytiker i Markup Insight, Ove Kvalsvik, som er én av de som uttaler seg i artikkelen sier: «Mange forventer det samme fra denne generasjonen som seg selv; at de er selvgående, jobber systematisk mellom 8-16 og er tålmodige. Dette er derimot en gruppe som gjerne vil ha en skulder å støtte seg til, og som helst vil bestemme hva de jobber med og når de jobber, og som absolutt ikke er tålmodige.»

I et samfunn der alt effektiviseres og det stadig stilles krav til høyere tempo er man avhengig av å stå på egne bein. Hvorfor er det ingen som forklarer millennials hvordan arbeidslivet egentlig er? I jakten på de «smarteste» hodene kjører bedriftene enda flere selvtillitskampanjer som booster generasjonens ego til å tro at vi er unnværlige i arbeidslivet.

Henrik Øhrn i HR Norge, uttaler i samme artikkel at de fleste unge har liten arbeidserfaring og liten innsikt i hvordan det er å jobbe, hvilke forventninger som stilles til dem og hva de kan forvente tilbake: «Hvis de er vant til å få feedback for hver eneste lille barnetegning – «ja se, han har jo sånt enormt talent» – så er det klart at det vil bli en brå overgang til et arbeidsliv der autonomi, selvstendighet og fjernledelse er de nye mantraene.»

Mange bedrifter i dag, slik jeg opplever det, enten de er private eller kommunale har begrenset tid til opplæring og coaching. Arbeidslivet kan være tøft, det er opp til den enkelte og lykkes, og stort sett, uansett hvor bra utdannelse eller hvor flinke de er – må de jobbe hardt. Å melde seg inn i et coworking space og bli gründer så fort motgangen melder seg, er heller ikke for alle. Derimot tror jeg mange bedrifter vil få mer ut av sine nyutdannede ved å styre forventingene i en mer moderat retning, i kombinasjon med å følge dem bedre opp.

I arbeidslivet nå er det fire ulike generasjoner, med svært forskjellige behov. For å få det beste ut av den enkelte – bør ingen behandles likt.

(Visited 1 005 times, 1 visits today)