– Folk har ikke forstått hva slags verdi som ligger i førsteetasjene, og mange virksomheter mangler en gjennomtenkt strategi. Her bør gårdeiere også bli strengere på hvem de leier ut til, for dette kan få betydning for hele bygget, og hvilke leietakere de tiltrekker seg i de resterende etasjene, sier Morten Kristiansen, parter i Maverick Concepts.

Han mener skjerming av førsteetasjer og overdrevet bruk av foliering gir motsatt effekt, det skremmer folk bort.

– Åpne førsteetasjer er svært viktig for godt byliv. At enkelte aktører får lov til å skape lukkede faser er kritisk for livet i byen, sier han og understreker at det det finnes mange måter å skjerme seg på, som allikevel skaper interessante vinduer og profilerer bedriften på en god måte, uten å gi direkte innsyn.

Et eksempel er produksjonsselskapet Tangrystan, som produserer reklamefilm. De holder til i Rådhusgata, i Kvadraturen med lokaler på gateplan. Der kan alle forbipasserende se rett inn på aktivitetene på kontoret. For å skjerme de ansatte har de laget en grønn jungel av planter, men de knærs rosa lokalene og virksomhetens identitet kommer allikevel tydelig frem. De ansatte ønsket å få inspirasjon fra livet på gaten, samtidig som de bruker vinduene til å fortelle hvem de er – som en utstillingsplakat for forbipasserende, som mer enn gjerne titter inn.

Bedriftens ansikt utad

Kristiansen mener at førsteetasjen er en god kanal for markedsføring og identitet, som gir virksomheten mulighet til å vise frem konseptet og hvem de er. Han bruker Kvadraturen som et eksempel på det motsatte, der gammel ærverdig arkitektur står side om side, med dekkede og folierte vinduer med logo.

– Førsteetasjene må ikke bli for homogene, områdene må være eklektiske, med tydelige kontraster og virkemidler. Bedrifter må se på vinduene som identitetsskapende, men ikke med logo og foliering. De må jobbe med å skape åpne og dynamiske rom, vindusopplevelser der bedrifter gir noe tilbake til byen, forklarer han og påpeker at det bør være guidelines, der gårdeiere, leietakere og arkitekter samarbeider.

– Mange førsteetasjer i moderne bygg fremstår kalde, med rette linjer, glass og stål. Det gjenspeiler også inntrykket av selskapet, sier han.

– Det er fint mulig å lage spennende førsteetasjer selv i moderne bygg, men man må spille på lag med arkitekturen og benytte virkemidler fra bygget, slik at eiendommens integritet videreføres i førsteetasjen, uten å gå på bekostning av god eksponering, bruk av logo og skiltsystem.

Kristiansen oppfordrer gårdeiere og leietakere til å utsmykke førsteetasjen, for å tiltrekke seg riktig oppmerksomhet og bidra til å skape en god bymessighet.

– For å få til dette er det avgjørende med et samarbeid, og nye måter å tenke på, for å lage aktive fasader. Vinduene må brukes på en interessant måte, ikke ved å stenge folk ute, eller som en ren reklameflate, sier han og tekker frem Steen & Strøm Magasinet, som han mener er et godt eksempel på noen som er dyktige på vindusutstillinger.

Sentralen, i gamle Christiania Sparebank er et annet ifølge Kristiansen. Sentralen restaurant har skapt en vindusrekke hvor folk kan jobbe eller drikke kaffe å se på folk.

– Enten det er en kafé eller et kontor er det fint å legge arbeidsplasser ut mot gatevinduene. Det gir både ansatte og forbipasserende inspirasjon og noe å titte på. Et annet interessant aspekt er at gjennomsnittsfarten til forbipasserende går ned, ved å skape liv og ting som skjer i vinduene fører det til at folk senker farten i bymiljøet, forklarer han.

Kristiansen henviser til urbanist og arkitekt, Jan Gehl, som har bevist at type aktivitet og interessante fasader demper folks fart i bybildet. Hans undersøkelser viser blant annet at flere elementer å feste blikket på, mer gjennomsiktighet og flere nisjer i fasaden gir mer aktivitet på fortau og foran fasaden. Folk bruker rett og slett mer tid i området.

– I moderne områder som Fornebu, Barcode og Skøyen hadde det vært spennende og gjort mer med fasadene, og laget flere lag, materialitet og dimensjoner. Byrommet i slike områder trenger forstyrrelser som gjør at folk vil benytte mer tid der, ikke bare rase igjennom, men senke farten og benytte seg av tilbudene. Det ville økt handelen, men også bidratt til bedre trivsel, at folk roer ned tempoet, sier han.

Kristiansen viser til at menneskets fysiologi gjør at vi sjeldent hever blikket når vi går på gaten, at vi ser halvveis nedover, og må være spesielt interessert i arkitektur for å heve blikket.

– Dette er enda et argument for å heve standarden på førsteetasjene, sier han og forslår at leietakere og gårdeiere kan samarbeide med designskoler og ulike kreative miljøer som kan bistå til å utforme interessante miljøer på gateplan, avslutter han.

Bedre før

– Tidligere var en påkostet fasade forbundet med en huseiers ære – det skulle være en gave til alles blikk. Dette ga anseelse, men ingen økonomisk gevinst, slik er det ikke lenger, sier Daniel Johansen, stipendiat i kunsthistorie på NTNU, og understreker at mange gårdeiere i dag ikke verdsetter gleden av å gi en påkostet fasade, til fordel for det offentlige rom.

– Dersom en fasade gis en estetisk utforming på tross av at dette er økonomisk unyttig for byggherren understrekes en verdsetting av det offentlige rom. Det er derfor det er godt å bevege seg forbi påkostede bygninger. De tilfredsstiller et av menneskets mest basale behov: Det å bli gledet bare fordi man er til. Denne formen for estetikk i våre omgivelser er ikke bare underholdning eller luksus. Vi trenger vakre, uegennyttige omgivelser for å bli lykkelige, forklarer han.

Førsteetasjen bidrar til å danne et viktig inntrykk av byrommet, men ifølge Johansen har det skjedd en stor endring fra 1930-tallet og frem til i dag.

– Næringsdriften i førsteetasjene har siden slutten av 1800-tallet åpnet seg mot gaten gjennom store utstillingsvinduer. Disse ble tidligere rammet inn av ornamenterte lister og annen dekor som forbandt førsteetasjen med etasjene over. Dette skapte helhetlige fasader, og rammet inn den nødvendige, men egennyttige næringsdriften med uegennyttig arkitektur, forklarer han.

Derimot startet den brutale praksisen på 1930-tallet, der glassflater i førsteetasjen kløvde husene på midten.

– Frem til i dag er dette forsterket med utstikkende baldakiner som bærer reklameskilt og hindrer forbipasserende å se det som er igjen av fasaden i de øvre etasjene, sier han, og klager over dagens utstillingsvinduer som mange steder er klistret igjen med reklamefolie for å skape mer veggplass i butikkene.

– Vi er med det både hindret i å se inn i butikken og oppleve arkitekturen. I førsteetasjene er det offentlige rom mange steder helt privatisert, og ingenting er igjen som kun er for å glede vårt øye, understreker Johansen.