Bård Strøm, Senior Manager i PwC Consulting, deler sine tanker om hvilket muligheter og roller teknologien vil ha i fremtidsbyen.

– Hva påvirker fremtidsbyen?

– Urbanisering i seg selv er den viktigste påvirkningskraften. Globalt anslår PwC at urbane områder vokser med en halv million mennesker hver uke. Vi kan anslå at rundt 60 prosent av verdens befolkning vil bo i urbane områder. Utviklingen er også gjeldende for godt utviklede samfunn, som i Europa generelt, og Norge spesielt. Statistisk sentralbyrå forventer at Bergen passerer 300.000 innbyggere de neste ti årene, mens Oslo vil passere 700.000.

Vel så interessant er at fremtidens urbane områder strekker seg forbi byene. “Stor-Oslo” har vært omtalt lenge, men med forbedret infrastruktur blir det også langt mer interessant å se på området “Bergen og omland”, som har en innbyggerprognose på 530.485 innbyggere innen 2040. Dette indikerer at selv om storbyene vokser mest, skapes det også vekst i nærliggende tettsteder og byer, og de urbane områdene brer om seg forbi bygrensene. Dette utfordrer i stor grad hva vi skal jobbe med, hvordan vi skal forflytte oss og hvordan vi skal leve sammen.

 – Hvordan kan vi imøtekomme fremtidens utfordringer?

– Vi i PwC listet opp tre hovedfaktorer vi tror må tas hensyn til for at fremtidsbyen skal bli vellykket. Det er å øke nettverkseffekten, redusere sårbarheten og minske ressursforbruket.

Nettverkseffekt: Dette er potensiale som oppstår når to eller flere mennesker kommer sammen. Det eksisterer et grunnleggende behov som tryggheten av å være i flokk, til å unngå ensomhet. Men nettverkseffekten er spesielt viktig i forhold til verdiskapning. Ideer, ressurser og markedsmuligheter skapes når nettverket blir større og mer robust. En fremtidsby bør altså tilrettelegge, og samtidig fjerne hindringer for, nettverkseffekt.

Sårbarhet: Byer har alltid vært en institusjon for beskyttelse av individet mot eksterne farer. Men trusselbildet har endret seg i takt med tiden, og det må fremtidsbyen ta innover seg. Der bymurer tradisjonelt kunne beskytte mot eksterne fiender, vil byer i dag måtte ta hensyn til trusler fra blant annet terrorisme og klimaendringer ved å redusere sårbarheten knyttet til for eksempel energitilførsel, matavhengighet eller mulighet for terroraksjoner.

Ressursforbruk: Med byer blir det lettere å dele på ressurser. I fremtidsbyen teller man ressursforbruk som alt fra energiforbruk til tid og penger. Fremtidsbyen bør prøve å tilrettelegge for at innbyggernes behov koster så lite som mulig i form av tid og penger, og samtidig er så energieffektivt som mulig.

Når vi i PwC har prøvd å se på hvilke teknologier som kommer til å påvirke hvordan vi lever og beveger oss i fremtidsbyen, er det spesielt i forhold til behovene nevnt over.

Intelligente transportnett – hva er status her, og hvordan bør byplanlegging ta hensyn til førerløse biler, båter og droner for transport?

– Intelligente transportnett handler om at veinettet kommuniserer med kjøretøyene. Der hvor tradisjonelle veinett skal hjelpe oss mennesker med å holde oss på veien, vil intelligente transportnett tilrettelegge for autonome kjøretøy langt bedre. Hvis førerløse biler vet hvor alle andre biler skal, kan de optimalisere ruten som igjen gir bedre flyt og mindre ulykker. Men det forutsetter at byer tilrettelegger for intelligente veinett. Tilsvarende kan vi si at man trenger «veinett» for droner, hvor de kan fly i bestemte korridorer. Ved å tilrettelegge for en intelligent transport infrastruktur, vil alle kjøretøy – enten det til lands, i luften eller på vannet vite hvor alle andre fartøy skal og beregne sin egen rute i forhold til dette. Dette kan tilrettelegge for mer effektiv og mindre risikabel transport, i tillegg til deling av transport.

– Hvordan vil vi bevege oss fra byer til regioner til økosystemer?

– Urbane økosystemer blir stadig viktigere i en fremtidig økonomi. Med økosystemer mener vi miljø på tvers av byer som danner nettverkseffekter. Der avstanden mellom byer, målt i reisetid, i dag er en barriere mot å etablere økosystem for verdiskapning, kan ny teknologi redusere denne barrieren og gjøre det mulig å skape nettverkseffekt mellom byer, og danne reelle økosystemer. Ta for eksempel Norges to største byer, Bergen-Oslo. Det tar mellom 7-8 timer å kjøre distansen, noe som er en stor tidsbarriere for et økosystem. Det eneste reelle alternativet da er fly, som tar 40-45 minutter i lufttid. I realiteten er det 2,5-3,5 timer dør-til-dør tid som reduserer en effektiv arbeidsdag for pendlere med 30-50 prosent, og begrenser nettverkseffekten mellom byene. Dersom man tenker seg at man bygget en rett veistrekning mellom Bergen-Oslo, som er cirka 305 kilometer lang, ville turen høyst teoretisk tatt rundt tre timer i høyeste fartsgrense i Norge, så potensialet for å bruke bil eller buss til å etablere økosystemer er ikke spesielt bra. Da er det mer interessant å se på alternative teknologier, og da primært lyntog eller hyperloop. Hyperloop har en teoretisk transporttid mellom Bergen og Oslo på 30 minutter! Får man reisetiden ned på dette nivået, kan man fjerne reelle tidsbarrierer for nettverkseffekter. Både Slovakia og Abu Dhabi har konkrete hyperloop-prosjekt som fremtidens transportmiddel. I vårt fjellete land ville det krevd store utbygginger i fjellrom mellom de store byene. Men det er omtrent den eneste teknologien vi vet om som virkelig kunne bundet de store byene i Norge sammen i felles økosystem.

En annen måte å bygge økosystemer på er å anvende virtuelle arbeidsformer, slik at man slipper å reise for å bygge nettverkseffekt. Telefonmøter har utviklet seg til videomøter, og i dag kan med letthet dele presentasjoner og dokumenter mellom møtedeltakere uten at man fysisk er samlet. Det fungerer bedre enn ingenting, men kritikken mot denne type møteformer er at man mister den kommunikasjonsdelen som ikke blir formidlet via lyd, nemlig kroppsspråk og tilstedeværelse. Virtual Reality kan ha et potensiale til å minske dette gapet. Datagrafikk kan visualisere personen man snakker med, og etterligne naturlige kroppsspråk basert på samtalen. For det andre kan det å samles i en virtuell virkelighet bidra til å skape en større opplevelse av nærhet. For det tredje kan man tilby virtuell plass langt større enn fysiske rom. Der man i et tradisjonelt møterom er bundet til rommets fire vegger, kan et virtuelt møterom være så stort og så detaljert du bare vil. For eksempel, kreative sesjoner med deling av notater og gråpapir man tradisjonelt har hengt på veggene, kan erstattes med virtuelle møterom med ubegrenset plass og bedre verktøystøtte.

Men virtuelle arbeidsformer kan også redusere behovet for å møtes fysisk. Det kan bli langt mer akseptabelt å jobbe hjemmefra, fordi den egentlige arbeidsplassen i stor grad er virtuell. Dette kan igjen påvirke rushtidbelastning eller tid man befinner seg på samme fysiske arbeidsplass.

Til slutt kan vi si at virtuelle arbeidsformer i form av Virtual Reality, der brukeren har PC’en i lommen og skjermen på hodet foran øynene, i praksis vil endre behovet for en pult med PC skjerm plassert oppå. Dette igjen kan redusere behovet for kontormøblement, som igjen kan redusere behovet for arealplass. I sum kan vi si at virtuelle arbeidsformer kan redusere behovene vi i dag har til kontorlokaler.

– Hvordan kan forflyttningsdata av innbyggere brukes til å forutse og forhindre katastrofer og terror?

– Terror og katastrofer er det vi alle frykter, og det er spesielt relevant i tettbygde urbane strøk – der mange mennesker er samlet, kan konsekvensen av terror eller katastrofe være større. Fremtidens byer har anledning til å ha full oversikt over alle bevegelsesmønstre i en by. Denne informasjonen kan anvendes til å begrense risikoen for terror eller katastrofe. For eksempel, ved å detektere større folkemengder som samles over et visst nivå, kan en løpende risikovurdering kreve ytterligere sikkerhetstiltak. Dersom man observerer avvikende bevegelsesmønstre, kan dette være grunn til å følge ekstra godt med. Ved hjelp av kunstig intelligens og sensorer, har man altså gode muligheter til å detektere mønstre man gjenkjenner fra terror eller katastrofehendelser. Dette vil selvfølgelig utfordre i hvor stor grad vi som innbyggere ønsker å bli overvåket. Selv om dataen som samles inn om bevegelsesmønstre er anonym, vil det likevel være innsamlet data om individuelle mennesker, og dette vil være ett av flere spørsmål hvor grensen går mellom overvåkning og sikkerhet.

– Hvor langt har vi kommet i utviklingen av 3D-printing og nanoteknologi – og hvordan vil disse teknologiene endre måten vi jobber og lever på?

– 3D-printing er her allerede og er en av de fremtredende teknologiene vi tror vil påvirke fremtidsbyen. En 3D-printer har potensiale til å gjøre konstruksjon av bygg ved å «printe» ut deler av bygget ut fra råmateriale. I en undersøkelse gjort av PwC i USA svarte nesten 70 prosent av entreprenørene at de så for seg å anvende 3D-printing, mens 30 prosent sa at de så tydelig hvordan 3D printere ville redusere verdikjeden og tiden for nybygg. Når det gjelder nanoteknologi ligger dette enda lengre frem i tid. Men nanoteknologi kan gi materialer nye egenskaper, som redusert brennbarhet eller økt elastisitet, som igjen gjør byggene mer robuste. I sum vil dette utfordre hvordan vi regulerer for nybygg i form av tetthet og sikkerhetssoner, og ikke minst vil det redusere tiden fra plan til konstruksjon, som igjen utfordrer reguleringsarbeidet for kommunen.

 

 

(Visited 75 times, 1 visits today)