Teknologien har frigjort kontorarbeidstakerne fra de fysiske arbeidsplassene. Jobben kan utføres hvor som helst: hjemme, på hytta, på kafé eller på feriemål under fjerne himmelstrøk.

Det reiser et betimelig spørsmål: Trenger vi kontorer når medarbeiderne ikke er avhengige av arbeidsgivers stasjonære infrastruktur? Spissformulert kan vi si at det er mobiltelefonen som nå er kontoret.

Min innfallsvinkel er en litt annen. Jeg er overbevist om at kontoret blir knutepunktet i det nye arbeidslivet. Bedriften er langt mer enn summen av medarbeiderne. Den behøver velfungerende arenaer for samhandling og fellesskap, altså fysiske møteplasser som skaper tilhørighet og stimulerer til produktivitet. Svikter det her, er det fare for at medarbeiderne blir ”enmannsbedrifter” med løs tilknytning til bedriften. Den gjensidige avhengigheten mellom medarbeiderne i kunnskapsbedrifter er stor. Når behovet for en stedbundet teknisk og praktisk infrastruktur minker, øker behovet for en tett og sterk sosial infrastruktur; limet i fremtidens organisasjon.

Det er mange grunner til dette, og jeg vil nevne to av dem:

1)     Kreativitet og innovasjon forutsetter vekstmiljøer der samhandling, sparring og idemyldring har gode kår. Uformelle rammer fungerer ofte bedre enn møterommenes strenge struktur: Kunnskapsmedarbeidere ønsker å være del av en kultur de opplever som attraktiv, og de vil skape resultater sammen med andre. I det nye arbeidslivet kalles dette for co-working. En del bedrifter, spesielt gründere, går enda et skritt videre og samlokaliserer seg med andre selskaper. De mener at et mangfoldig fellesskap gir krysspolinering og økt innovasjonstakt. Det er samhandlingen som er poenget – ikke det å ha kontorpult på samme adresse.

I Harvard Business Review 4/2016 oppsummeres poenget helt presist: ”… even if we can work from anywhere, that doesn’t mean we want to. We strive for places that allow us to share knowledge, to generate ideas, and to pool talents and perspectives”.

2)     Arbeidsgivers lokaler viktigere enn vi tror. Min erfaring er at medarbeiderne ønsker en arbeidsplass de kan være stolte av og skryte av. Dette dokumenteres bl.a. i en undersøkelse publisert av Leesman Index, The global workplace effectiveness benchmark (2015 Q2). Her svarer rundt 85 % av respondentene at de er delvis eller helt enige i at ”the design of my workspace is important to me.” I underkant av 60 % sier seg delvis eller helt enige i at ”it contributes to a sense of community at work.” Går vi til hjemlige forhold, er det fristende for meg å vise til Arvato Finance AS som har omsatt tenkningen til praksis.  Bedriften har innredet lokaler med høy wow-effekt, bl.a. et innbydende sosialt torg, og ønsker med det å signalisere at den investerer i medarbeiderne. HR-sjef Janne Jarnfeldt sier det slik: ”Uttrykket er kult, ungt, uformelt og attraktivt: Slike miljøer får de fleste av oss lyst til å bli en del av”.

Konklusjonen gir seg selv: Innredning og organisering av lokalene er en sak som hører hjemme på toppledelsens bord. Når det skal lages strategier for verdiskapende samhandling, dreier det seg om helt andre ting enn møbeldesign og fargen på veggene.

(Visited 143 times, 1 visits today)