En sentral næringslivsleder har gitt medarbeiderne blancofullmakt til å jobbe hjemmefra – helt uavhengig av pandemien. Kjøpesentrene spås en sakte død, utkonkurrert som de ventes å bli av netthandelen. Jeg tror at mange forregner seg. Å insistere på at alt vil bli akkurat som før er tvilsomt. Å forkaste alt det gamle er like tvilsomt. Vi befinner oss langt unna en normalsituasjon, og den som står midt i stormen, har sjelden et fullgodt beslutningsgrunnlag. Vi gjør derfor klokt i å vente med evalueringen og konklusjonene.
Av og til er det grunn til å minne om det selvsagte: Digitaliseringen går sin gang, men vi må huske at det er mennesker vi organiserer – ikke roboter. Mennesker er sosiale vesener med behov for å samhandle. Fra ulike hold kommer det stadige signaler om at den ufrivillige hjemmetilværelsen ikke er bare til velsignelse. I det lange løp føler mange seg isolert. Det samme gjelder for netthandel: Også den er en ensom aktivitet dersom vi ikke har andre alternativer. Omfattende butikkdød vil ganske sikkert gi et fattigere samfunn, sosialt sett.
Samfunnet er et komplisert maskineri, og det er ganske naivt å forestille seg at digitalisering er svaret på alle spørsmål. Det er snakk om både og, ikke enten eller.
Gå opp grensene
Digitaliseringen er vellykket når den forenkler arbeidsprosesser slik at medarbeiderne kan konsentrere seg om serviceoppgaver som får kunder til å føle seg verdsatt. Selvbetjente kassapunkter i butikken gjør det for eksempel mulig å hjelpe kundene med forslag til gode middagsretter. Selvbetjent registrering i bedriftens resepsjon gjør det mulig for medarbeideren å gi personlig service til flere på en gang.
Men det er langt fra automatisering av rutineoppgaver til å slutte å gå i butikken og heller få varene levert på døren. Hjemmekontor på full tid er også noe ganske annet enn digitalisering av arbeidsprosesser. Koronaviruset har sendt oss rett hjem til en alenetilværelse der skjermen foran oss er vinduet mot andre mennesker. Det har sosiale kostnader.
Usunn digitalisering
Når digitaliseringen setter en stopper for at vi treffer andre fysisk, er den ikke lenger vellykket. Konsekvensene er ekstra merkbare for alle som bor alene – i følge NRK har vi hele 37 % singel-husholdninger.
Det er interessant å se hvordan folk omtaler det som nå er den nye hverdagen deres. Noen hevder at de er i korona-fengsel. Førsteårs-studenter melder at de sitter uten sosial kontakt på nytt og ukjent studiested. Mange arbeidstakere oppgir at de savner kollegene sine selv om de titt og ofte treffer dem på Teams.
Ukjent fasit
Likevel beskriver en del bedriftsledere og andre opinionsledere det vi nå tester ut som fremtidens løsning. Det overrasker meg, og jeg er spent på hvor mange som flagger slike synspunkter når siste nedstengning er over. Selv håper jeg at vi etter koronakrisen skal ta arbeidsplassene tilbake og dyrke felleskapsfølelsen på jobben. Uten kolleger intet arbeidsmiljø.
Med enøyd tro på netthandel kommer vi heller ikke langt. Da undervurderer vi folks behov for å se varene, vurdere fargene og kjenne på teksturen i for eksempel klærne de kjøper. I sosiale medier pågår det nå en kampanje for å få folk til å ta vare på nabolagsrestauranten. Jeg tror vi trygt kan inkludere både nærbutikken og andre butikker, enten de ligger i nabolaget eller på et kjøpesenter. Uten møteplasser ingen samhandling med andre, og felles måltider, hyggelige handleturer og andre treffpunkter er viktige i hverdagen.
La oss derfor vente med evalueringen og de mest skråsikre konklusjonene. Det er for tidlig.
