Flere Dokks by
Kan noen få ut fingeren?
Det finnes ikke én norsk politiker som har våget å ta fatt i den virkelig overordnede utfordringen i det norske samfunnet de neste tiårene; nemlig den sterke befolkningsveksten. Landet kommer etter alle solemerker til å ha 6 millioner innbyggere i 2030. Denne veksten kommer til å ha enorme konsekvenser for alle samfunnsområder, og kan bli både en velsignelse og et problem, alt ettersom hvordan den håndteres.
Veksten i den norske befolkningen er sterkest i området rundt Oslofjorden. I dag er 2 millioner mennesker bosatt i triangelet mellom Kristiansand, Halden og Lillehammer. Oslo er selve dynamoen i regionen. Drammen og Moss, og Lillestrøm, ligger så nære at de er på vei til å få status som Oslos nye forsteder, og det kan de prise seg lykkelige for. De andre byene er det verre med, de deler et halvgodt veinett, et elendig tognett, en haug av små høyskoler og en bosettingsstruktur som ofte er i direkte konflikt med deres interesser. Det er denne samlingen av småbyer som blir taperne i fremtiden, ganske enkelt fordi det virker så vanskelig å tiltrekke seg kapital og de beste hodene når Oslo støvsuger regionen. Selv fremragende og hyggelige steder som Fredrikstad og Hamar merker at det er vanskelig å realisere byutviklingen i et tempo som gjør at byen kan få den plassen den fortjener.
Norge er et land der det produseres utredninger over en lav sko, men merkverdig nok finnes det ikke et større og omfattende arbeid som ser på Oslofjordregionens mange utfordringer samlet. Etter mitt skjønn er de som følgende:
• De fleste av kommunene har en destruktiv arealpolitikk. For eksempel legges det ut boligtomter der veinettet ikke har kapasitet til å ta unna den økte trafikken, og som også ligger langt unna kollektivknutepunkter. Dessuten bygges det ut handelssentra som er ensidig bilbaserte.
• Men selv når kommunene gjør det riktige er virkeligheten nådeløs: Ideen om at boligutbygging ved kollektivknutepunkter skal gi mindre belastning av veiene blir lett illusorisk når disse boligene blir kjøpt av eldre mennesker som ønsker å slippe eneboligens krav til vedlikehold, men som vil fortsette å bo i sitt nærmiljø. Det er ikke denne kundegruppen som belaster veinettet med sine arbeidsreiser inn til Oslo.
• Det finnes høyskoler i bøtter og spann, og med små avdelinger i hver by, eller enda verre: det finnes høyskoler lagt på et jorde et godt stykke unna bykjernene. Dette gir magre studiemiljøer og læringsarenaer som virker frastøtende på mange av de beste studentene.
• Det bygges nye og store sykehus på tomter som ligger langt unna bysentrene. I og med at 9 av 10 pasienter nå bare er inne noen få timer på et sykehus, blir transportomfanget stort, og effekten på bymiljøet likedan svært liten. Akkurat som en høyskole, kan et sykehus være en berikelse og ikke et problem.
• Transportpolitikken er ikke utviklet med tanke på å skape både byvekst og på å holde jordbruksarealene oppe.
Det finnes flere utfordringer, men fundamentalt problematisk er det at mye av veksten kommer på steder der den lager trøbbel og ikke velsignelser. En åpenbar årsak er at for mange av kommunene er for små, en annen årsak er at også antallet fylker i regionen er for mange. De blir mye motstridende politikk og lite samhandling av en så fragmentert struktur.
Jeg skjønner at Frp og AP ikke vinner valg på å reise fanen for kommunesammenslåinger og sanering av fylker. Men det er jo tross alt fire-fem partier som knapt har en eneste sak egnet til å engasjere velgere, rart at ingen av dem har kjent sin besøkelsestid.
Okke som: jeg fatter ikke hvordan norske politikere har tenkt å møte den veksten som kommer? Å late som den ikke er her er i lengden helt umulig.
(iStockphoto)